Det Norske Akademis Ordbok

ørt

ørt 
substantiv
UTTALE[ørt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med jort; jf. ørte
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 drøvtygging
; jort
2 
dialektalt
 fôr som gulpes opp og tygges om igjen
SITAT
  • [hun skaffer dyrene] så pass matgrand at de holder på ørten
     (Magnhild Haalke Dagblinket 31 1937)