Det Norske Akademis Ordbok

ørte

ørte 
verb
BØYNINGørtet, ørtet, ørting
UTTALE[ø`rtə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med jorte; jf. ørt
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 tygge drøv
; jorte
SITATER
  • [kreaturene] laae i sin formiddagshvile og «ørtede»
     (Nicolai Ramm Østgaard En Fjeldbygd 93 1852)
  • sauene ligger i tæt flok og ørter
     (Hans Aanrud Fortællinger for barn II 224 1917)
  • kua, som melkes, står stille med halvlukte øine og ørter
     (Ove Arthur Ansteinsson Hedemarksfolk 113 1909)
  • kjyr og gjet som laa paa bredden og ørtet
     (Regine Normann Eiler Hundevart 157 1913)
  • kjyr ligger mette bortover jordene og ørter
     (Johan Bojer Kongens karer 236 1938)
  • alle dyrene [i reinflokken] hadde lagt sig. Nogen ørtet og vog takkene, andre lå dørgstille
     (Jens Hagerup Juvi 56 1928)
  • noen sauer med halvstore vårlam ligger ørtende ved tangskåren
     (Bjørg Berg Kråkeslottet 78 1991)
2 
dialektalt
 fordøye
; la mat synke