vitring
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; vitringen, vitringer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vitringen
ubestemt form flertall
vitringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vi`triŋ]
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til dialektalt vitre (av norrønt vitra 'underrette, opplyse, åpenbare'),
avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
jakt
lukt som vilt etterlater
seg i leie eller langs sporet på bakken