Det Norske Akademis Ordbok

visergutt

visergutt 
substantiv
ETYMOLOGI
første ledd trolig til vise (verb)
BETYDNING OG BRUK
mest om eldre forhold
 gutt eller (ung) mann som er ansatt av forretning, firma e.l. for å bringe og hente varer og utføre andre ærender
; ærendsgutt
; bud
SITATER
  • før han kom ut [fra tukthuset], var han i al stilhed sikret plass hos en av byens beste familier som visergut
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VI 394)
  • han kunde se sig om efter plads som visergut eller læregut
     (Sigrid Undset Vaaren 66 1914)
  • de blev mann og kone like efter krigen i den tiden da hver visergutt kjøpte villa
     (Peter Bendow Med egen inngang 19 1933)
  • viserguttene jobbet sig til bil
     (Gabriel Scott Sommeren 230 1941)
  • [han] begynte som visergutt på varesykkel, tråkket rundt i villastrøk med kolonialvarer
     (Tom Lotherington Den tredje tjeneren 154 1985)
  • Kristoffersen hadde nærmest vært visergutt hos Monn-Iversen
     (Torgrim Eggen Den nye Dylan 110 1997)
  • min klassekamerat Roger begynte som visergutt
     (Karin Sveen Klassereise 80 2000)
UTTRYKK
være visergutt for noen
overført
 (alltid) til tjeneste for noen og gjøre som man får beskjed om