vingling substantiv BØYNINGen; vinglingen, vinglinger genus maskulinum (femininum) ubestemt artikkel en bestemt form entall vinglingen ubestemt form flertall vinglinger UTTALE[vi`ŋliŋ] ETYMOLOGI verbalsubstantiv til vingle, avledet med suffikset -ing BETYDNING OG BRUK 1 det å vingle ; ustø, ujevn, ustadig bevegelse 2 om person vakling, famling, usikkerhet i vesen eller adferd | jf. vingle SITAT komme op av vinglingens sump til den friske handlekraft, der skapte 1905 (Tidens Tegn 1922/166/2/7)
