Det Norske Akademis Ordbok

vingling

vingling 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; vinglingen, vinglinger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vinglingen
ubestemt form flertall
vinglinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vi`ŋliŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til vingle, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å vingle
; ustø, ujevn, ustadig bevegelse
2 
om person
 vakling, famling, usikkerhet i vesen eller adferd
 | jf. vingle
SITAT
  • komme op av vinglingens sump til den friske handlekraft, der skapte 1905
     (Tidens Tegn 1922/166/2/7)