Det Norske Akademis Ordbok

vingle

vingle 
verb
BØYNINGvinglet, vinglet, vingling
UTTALE[vi`ŋlə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig beslektet med svinge; jf. dansk dialekt vingle, svensk vingla, islandsk vingla, færøysk vingla 'vakle'; se også vingling
BETYDNING OG BRUK
1 
bevege seg ustøtt hit og dit, uten tydelig kurs eller retning
SITATER
  • moren vingler et steg efter ham
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IX 117)
  • [hundene gjør] ikke andet end vingle og vige [i snøtykke]
     (Otto Sverdrup Nyt Land I 439 1903)
  • et lidet lys vingler om mellem de mørke trær i avenuen, det er lygtemanden, som gaar og tænder
     (Chr. Skredsvig Dage og nætter blandt kunstnere 109 1908)
  • i neste øieblikk vinglet han vekk
     (Gabriel Scott De vergeløse 325 1938)
  • vinglende bekkasin
     (Claes Gill Ord i jærn 16 1942)
  • [flaggermusen] vinglet hit og dit
     (Herman Wildenvey Filomele 182 1946)
  • jeg vingler veldig de første [sykkel]turene … men etter den tredje turen guffer jeg på
     (Wenche-Britt Hagabakken Kjære Jonny Henriksen LBK 2008)
2 
overført, om person
 være ustø, upålitelig i oppførsel, vesen, meninger, standpunkter
SITATER
  • den stadig vinglende elsker – noksaa meget av en rundbrenner
     (Nationen 1934/269/3/6)
  • mellompartiene har i de siste månedene vinglet mellom sosialistisk og borgerlig politikk
     (Aftenposten Aften 02.02.1987)
  • så slapp jeg å være vitne til [kongens] tvilesyke, hans vingling og det frådende raseriet som kom over ham når noe slo feil
     (Bergljot Hobæk Haff Sigbrits bålferd 148 1999)