vinge
verb
MODERAT BOKMÅLvinget, vinget, vinging 
preteritum
vinget
perfektum partisipp
vinget
verbalsubstantiv
vinging
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vi`ŋ:ə]
ETYMOLOGI
til vinge (substantiv)
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt eller litterært
gjøre bruk av sine vinger
; fly
SITAT
-
[Gamle-Erik] rendte tomrebs og vingede iblandt
UTTRYKK
vinge sin vei
bane seg vei ved hjelp av sine vinger
-
en fugl vinget sin vei, fort og stum, langs randen av olderkrattet
vinge vekk
jage vekk ved å vifte med begge armene
-
hun vinget dem vekk, barna inne ved siden av
1.1
med refleksivt objekt og adverbialt ledd
bane seg vei ved hjelp av vinger
; fly
SITATER
-
vinge sig indover grænseløsheds skog
-
hennes sjel fikk lov til å vinge sig vei inn i de riker som omgir alle synlige ting(Sigrid Undset Caterina av Siena 69 1951)