Det Norske Akademis Ordbok

vinding

vinding 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; vindingen, vindinger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vindingen
ubestemt form flertall
vindinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vi`n:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til vinde, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å vinde(s)
1.1 
noe som er vundet (rundt) eller viklet (omkring), særlig én av flere ganger
SITATER
  • [han] løsnet forsigtig de sisste vindinger av veken
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 167 1925)
  • en transformator består av en jernkjerne og to spoler. Primærspolen har Np vindinger og sekundærspolen har Ns vindinger
     (Petter Callin et al. ERGO Fysikk 2 (2022) 337)
2 
slyngning
; buktning
SITAT
  • veien stiger op i fjeldsiden og gaar i bakker og vindinger høit over elven
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 145 1858)
2.1 
hjernevinding
SITATER
  • hjærnerne med de fineste vindinger
     (Hans E. Kinck Doktor Gabriel Jahr 267 1902)
  • det var som om alle vindinger i Severins hjerne var koplet bakvendt
     (Jens Bjørneboe Blåmann 29 1959)