Det Norske Akademis Ordbok

vindhund

vindhund 
substantiv
ETYMOLOGI
etter tysk Windhund, første ledd fra middelhøytysk wint; trolig samme ord som vender, jf. svensk vinthund; jf. hund
BETYDNING OG BRUK
mynde
SITATER
  • en liden ragget terryer, der bjæffer ad en fin italiensk vindhund
     (Alexander L. Kielland Novelletter 93 1879)
  • hun har et kobbel vindhunder med sig
     (A-magasinet 16.06.1927/7)
  • pagen sto ved døren og trippet som en ung vindhund
     (Jens Bjørneboe Hertug Hans 26 1972)
     | jf. pasje