Det Norske Akademis Ordbok

villfarende

villfarende 
adjektiv
Informasjon
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
presens partisipp av villfare og fare vill
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
mest litterært eller bibelspråk
 som er på feil vei
1.1 
om dyr
 som har forvillet seg inn i fremmed, ukjent (og farlig) strøk, område e.l.
1.2 
sjelden, om tone
 som er kommet ut av riktig stemmeleie
2 
som er kommet bort fra den sanne, rette tro, lære, religion, og er havnet i vranglærdom, kjetteri, synd e.l.
2.1 
sjelden, om vei
 som fører noen vill
; som leder noen bort fra den sanne, rette tro eller religion
2.2 
om tid
 som er fylt av (filosofiske, religiøse) villfarelser
2.3 
erotisk utsvevende
; umoralsk
2.4 
som ofte tar, griper, handler feil, kommer på avveier e.l.
1 
mest litterært eller bibelspråk
 som er på feil vei
 | jf. villfaren
SITATER
1.1 
om dyr
 som har forvillet seg inn i fremmed, ukjent (og farlig) strøk, område e.l.
SITATER
  • vildfarend due som flagrer og flyver i vinterens land
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,1 6)
  • en sjelden gang plasker en vildfarende ørret i farvandet
     (Nils Kjær Samlede Skrifter V 33)
1.2 
sjelden, om tone
 som er kommet ut av riktig stemmeleie
SITAT
  • hennes uferdige åndedrettsteknikk bærer det meste av skylden for de mange villfarende toner
     (Nationen 1938/65/2/4)
2 
som er kommet bort fra den sanne, rette tro, lære, religion, og er havnet i vranglærdom, kjetteri, synd e.l.
SITATER
  • I [dere kristne] var villarende som får, men har nu omvendt eder
     (1 Pet 2,25; 2011: lik sauer som hadde gått seg vill)
  • jeg [Julian] vil udskille de rene fra de urene, de fromme fra de vildfarende
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 272 1873)
  • før de villfarende tilbake, og gi ditt ord fremgang på jorden
     (M.B. Landstads Kirkesalmebok (1926) nr. 49)
     | fra litaniet
  • blive et redskab i Herrens haand til at redde denne vildfarende [skipper Worse]
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 25 1882)
2.1 
sjelden, om vei
 som fører noen vill
; som leder noen bort fra den sanne, rette tro eller religion
SITAT
  • den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden
     (Jak 5,20; 2011: ville veier)
2.2 
om tid
 som er fylt av (filosofiske, religiøse) villfarelser
SITAT
2.3 
erotisk utsvevende
; umoralsk
SITATER
  • folk skulde [ikke] få vide, hvor vildfarendes hun [Johanne] havde været med udlændinger
     (Henrik Ibsen Gengangere 94 1881)
     | Engstrands replikk
  • der var saa meget sørgelig og vildfarende over hende
     (Knut Hamsun Rosa 121 1908)
2.4 
som ofte tar, griper, handler feil, kommer på avveier e.l.
SITAT
  • den levende, men riktignok også villfarende menneskepsyke
     (Samtiden 1951/185)