Det Norske Akademis Ordbok

vete

vete 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; veten, veter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
veten
ubestemt form flertall
veter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ve:`tə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt viti; beslektet med vite (verb)
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
 vedstabel på fjelltopp som ble tent på for å varsle om fiender
; varde
 | jf. baun
SITATER
  • bøndene … skal sette opp vete der det har vært fra gammelt av
     (Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 65 2024)
  • [bøndene hadde] bygget varder paa fjeldene, lignende veterne i skibrederne langs kysten
     (Sigrid Undset Kransen 13 1920)
  • [lå svenskene] i Junkerdalen, tændtes vetterne paa høiden ved Pothus
     (Axel Hagemann Under polarkredsen 93 1886)