Det Norske Akademis Ordbok

verge

Likt stavede oppslagsord
verge 
substantiv
BØYNINGen; vergen, verger
UTTALE[væ`rgə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til verge (verb)
BETYDNING OG BRUK
litterært, sjelden
 forsvarer
; beskytter
SITAT
  • hvilken rigsstyrelse i verden kan blive sikker, når dens værger i farens øjeblik forlader sin vagt?
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IX 153)
jus
2.1 
person som i kraft av slektskap (som far eller mor) råder over formuesmidlene til en person som ikke har nådd myndighetsalder, opptrer som rettslig person på vedkommendes vegne og har myndighet til å bestemme over vedkommendes personlige forhold
EKSEMPEL
  • født verge
2.2 
person som (i foreldres, vergers sted) er oppnevnt av det offentlige til å bestemme over økonomiske og andre forhold for en person under myndighetsalder, eller som er oppnevnt til å råde over formuesmidlene til en person over myndighetsalder som er satt under vergemål (fordi vedkommende ikke er i stand til å ivareta sine interesser), og opptre som rettslig person på vedkommendes vegne
EKSEMPLER
  • oppnevnt verge
  • den tiltalte unggutten møtte i retten med verge
SITATER
  • i seks år har I, herre jarl, urettelig rådet lande som værge for mig
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 15 1872)
  • hun hadde gjort sig retsløs … da hun gav sig hen til Olav uten sine lovlige vergers vidende og samtykke
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 278 1925)
  • onkelen var vergen hans
     (Gabriel Scott Alkejægeren 97 1933)
  • verge er en person som ivaretar umyndiges interesser og opptrer som rettslig representant på umyndiges vegne i formuessaker
     (Østlendingen 12.10.2015/9)
UTTRYKK
midlertidig verge
jus
 verge oppnevnt for umyndig når den ordinære vergen er inhabil eller er midlertidig forhindret i å utøve sin funksjon
SITAT
  • vergen slo døren på vid vegg så alle utenfor kunne høre prekenen
     (Johan Falkberget Kjærlighets veier 354 1959)