Det Norske Akademis Ordbok

vegring

vegring 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; vegringen, vegringer
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vegringen
ubestemt form flertall
vegringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ve:`griŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til vegre, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
det å vegre (seg)
; nektende, avvisende svar eller holdning
; motstand
EKSEMPEL
  • vegring mot å tenke nytt
SITATER
  • ingen vægring!
     (Bjørnstjerne Bjørnson Kong Eystejn 25)
  • jeg [har] alltid kjent en egen mørk vegring mot å tre inn i lukkede rom
     (Ingri Lønnebotn Hun var en liten kvinne jeg ikke kjente særlig godt LBK 1997)
  • denne instinktive vegringen for å foreta seg noe som innebar en forandring
     (Geir Pollen Når den gule solen brenner LBK 2002)
  • [andres] vegringer og oppheng
     (Trude Marstein Egne barn 154 2022)