Det Norske Akademis Ordbok

vedkjenne

vedkjenne 
verb
UTTALE[ve:´dçenə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form vedkende 'ta ansvar for, bekjenne', av gammeldansk widhærkænnæ; jf. norrønt viðrkenning, viðkenning 'erkjennelse'; jf. ved og kjenne (i foreldet betydning 'erkjenne, anerkjenne'); jf. kjennes ved og vedkjennelse
BETYDNING OG BRUK
1 
refleksivt
 
vedkjenne seg
 innrømme eksistensen av
; kjennes ved, være ved (overfor andre eller seg selv)
SITATER
  • ikke saa at hun vedkjendte sig nogen alder eller avfældighet
     (Knut Hamsun Markens Grøde II 151 1917)
  • [ulykken] hadde hun endda aldrig klart vedkjendt sig for sig selv
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 272 1925)
  • jeg [må] i en vis forstand vedkjende mig at være partimand
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 254)
  • en diffus erotisk tenning som hun ikke orket vedkjenne seg
     (Kjersti Scheen Vårmåne 40 1986)
2 
refleksivt
 
vedkjenne seg
 kjennes ved som sin
; vedstå seg å være opphav til, være ansvarlig for, ha forbindelse med e.l.
EKSEMPEL
  • vedkjenne seg en uttalelse
SITATER