Det Norske Akademis Ordbok

vedgå

vedgå 
verb
BØYNINGvedgåelse
UTTALE[ve:´gå], [ve:´dgå]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
første ledd ved; annet ledd gå; se også vedgåelse
BETYDNING OG BRUK
1 
erkjenne
; innrømme
SITATER
  • de vedgår det med frækhed, – kun nød og rovlyst driver dem til handling
     (Henrik Ibsen Catilina 92 1875)
  • lad os gå til kongen, vedgå for ham landets fare
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IX 156)
  • han kunde vedgaa, at nogen rigtighed var der i det
     (Hans Aanrud Fortællinger III 149 1923)
  • hun [ville] ikke lykkes før hun vedgikk seg sine feiltrinn
     (Marita Liabø Mafia LBK 2004)
2 
i presens partisipp
 
vedgående
 litterært, nå sjelden
 som angår
; som gjelder