vanvøring
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; vanvøringen, vanvøringer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vanvøringen
ubestemt form flertall
vanvøringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[va`nvøriŋ]
VARIANTERvanvørding (skjult vanvyrding)
BETYDNING OG BRUK
dialektalt eller arkaiserende
skjødesløs, slurvete person
SITAT
-
en vanvyrding som intet mæter(Norsk Folkeblad II 350)