Det Norske Akademis Ordbok

vanskapning

vanskapning 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til foreldet vanskape, avledet med suffikset -ning; jf. skapning og prefikset van-
BETYDNING OG BRUK
1 
menneske eller dyr med misdannelse (som ser uhyggelig, frastøtende ut)
; misfoster
SITATER
  • på Homb gikk det en lodden vanskapning i tjor nedenfor tunet. Den kunde ikke snakke, bare gi fra sig nogen dyriske lyd
     (C.J. Hambro Far og sønn 162 1948)
  • [krabben] er en vanskabning slet og ret
     (Gabriel Scott Kilden 164 1918)
  • [han var] skjæv som en vanskapning under bokbyrden
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 13 1923)
  • [karakteristikken] hadde fått ham til å føle seg som et monster, en vanskapning som aldri ville kunne måle seg med den velbygde, funksjonsdyktige skikkelsen bak skrivebordet
     (Finn Carling Gjensyn fra en fremtid LBK 1988)
2 
gjenstand, fenomen, språkform e.l. som betraktes som frastøtende, uheldig, feilaktig e.l.
; misfoster
SITATER
  • «sprouw» [som Schibsted bruker for «sprog»] er … den forfærdeligste sproglige vanskabning
     (Henrik Ibsen Samlede verker XV 299)
  • jf. boktittelen
     
    Vanskabninger i det norske sprog
     (Hjalmar Falk 1894)
  • som begrep betraktet er vel allerede «sympatisk evne» noget av en vanskapning, men vi sluker den
     (Samtiden 1934/671 Arnulf Øverland)
     | fra artikkelen «Den kolde intellektualist og de dypere livsverdier»
  • en slik ufyselig vanskapning [av en komposisjon]
     (Arbeiderbladet 1938/265/2/5)
  • trøste og hjelpe meg, for noen vanskapninger av noen hus
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie LBK 1989)