Det Norske Akademis Ordbok

vansire

vansire 
verb
Informasjon
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
avledet med prefikset van- av sire, trolig etter tysk verunzieren; jf. dansk vansire; se også vansiring; jf. dessuten vansir
BETYDNING OG BRUK
1 
mest i (adjektivisk) perfektum partisipp
 (ved å påføre skade) gjøre (utseende, ansikt, byggverk e.l.) stygt, uskjønt
EKSEMPEL
  • et vansiret ansikt
SITATER
  • det frygtelig vansirende speil
     (Konrad Dahl Eda Mansika 106 1875)
  • enkelte av diktene vansires … av vridde linjer, ofte avstivet med intetsigende fyllord
     (Nils Kjær Ukjente epistler 73 (1904))
  • med sit vansirede ansigt blev hun snytt for sin vaar
     (Knut Hamsun Markens Grøde II 197 1917)
  • rene villmennesket, med skjegg ned på brystet, og vansirt av arr
     (Aksel Sandemose Eventyret fra kong Rhascall den syttendes tid om en palmegrønn øy 76 1950)
  • hun følte seg så redusert som kvinne efter den vansirende strumaoperasjonen
     (Nina Arkina Lenin og hans kvinne 27 1972)
  • jeg tenker på hva som ville skje hvis jeg våknet vansiret
     (Kari Bøge søster, Viviann 72 1988)
  • det vansirede strøket omkring den overbelastede Gotthardbanen
     (Trond Berg Eriksen Sør for Alpene, nord for Po 44 1997)
  • [kopper kunne] vansire et søtt barneansikt
     (Hilde Diesen Hanna Winsnes 44 2000)
2 
foreldet
 vanære
; forderve
SITAT
  • større aand ei tør vanzire sig ved saadant nerveslør
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II,2 62)