Det Norske Akademis Ordbok

vanitas

vanitas 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[va:´nitas]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin vanitas (genitiv vanitatis) 'tomhet'; jf. vanitet
BETYDNING OG BRUK
litterært
 forfengelighet, forgjengelighet, tomhet (som grunnleggende sannhet for den menneskelige tilværelse)
SITATER
  • han ender opp med å skjelve for hennes vanitas
     (Eystein Eggen Hov 208 1997)
  • Julian tiltror ham eneboerens forfengelighet (lat. «vanitas», i middelalderen en av de syv kristne kardinalsynder)
     (Egil A. Wyller Ibsens «Keiser og Galilæer» 165 1999)
UTTRYKK
vanitas vanitatum
 (fra latin vanitas vanitatum; innledningsordene i Fork 1,2 i Vulgata)
bibelspråk
 tomhet, bare tomhet
  • han leter efter marven, efter kjernen. Som oftest er der ingen, alt er vanitas vanitatum
     (O. Lie Singdahlsen Kolleger 108 1923)
  • det Bjørneboe trenger er avstand, å la være å engasjere seg så emosjonelt i omgivelsene. Alt er vanitas vanitatum, forfengelighet, forfengelighet
     (Tore Rem Født til frihet 116 2010)