Det Norske Akademis Ordbok

uvett

uvett 
substantiv
ETYMOLOGI
avledet med prefikset u- av vett; jf. norrønt úvit
BETYDNING OG BRUK
1 
mest dialektalt
 (grov) uforstandighet eller tankeløshet
SITATER
  • [Stor]thingets dyre navn maa uvet ej forkrænke
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 12)
  • [hun hadde] talt uvit
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arne 101 1858)
  • som han for frem uten stans og hvile, var det uvet
     (Bernt Lie Mot Overmagt 207 1907)
  • sånn uvett var til å skjære tenner av
     (Kim Småge Koksbiter og trollsplint LBK 1999)
1.1 
manglende forstand, evne (til)
SITAT
  • uvett til at stelle med pengesaker
     (Sigrid Undset Husfrue 438 1921)
2 
bevisstløshet
SITATER
  • de faldt i uvèt
     (Hans E. Kinck Driftekaren 21 1908)
  • [han] blev liggende i uvét
     (Mikkjel Fønhus Der vildmarken suser 41 1919)
  • det sortnet for øinene hendes, og hun trodde hun skulde falde ned i uvit
     (Sigrid Undset Kransen 97 1920)
  • hun [seg] ihop i uvit
     (Peter Egge Hansine Solstad 22 1925)
  • han [har] vært plaget både av smerter og en slags besvimelsesanfall, selv om onde tunger vil ha det til at å falle i uvett bare er noe han gjør når han har drukket
     (Britt Karin Larsen Himmelbjørnens skog LBK 2010)
  • Anna hostet, det kom slim ut av munnen, snart falt hun i uvett og blødde sterkt
     (Karsten Alnæs Trollbyen LBK 1992)
2.1 
(feber)ørske
; villelse
SITATER
  • hun var alt i uvett og kjendte ham ikke
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 211)
  • overført
     
    [hun] hadde hørt gjetord om jenta med det kullsvarte håret og ildøynene som karene falt i uvett over
     (Karsten Alnæs Bakenfor alle farger LBK 2008)
2.2 
ørskeprat
; tull
SITATER