Det Norske Akademis Ordbok

utvandrer

utvandrer 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[u:`tvandr(ə)r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av utvandre med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
person som utvandrer fra et land, sted (for å bosette seg i et annet land, på et annet sted)
; emigrant
 | til forskjell fra innvandrer
SITATER
  • [østgermanerne] var erobrere, og de var vikinger, og de var utvandrere
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VI 38)
  • utvandrerne var haugianere
     (Ingrid Semmingsen Veien mot vest 11 1941)
  • utvandrere fra små husmannsplasser tok navnet til hovedbølet som plassen hørte inn under, når de slo seg ned i USA
     (Ole O. Moen USA LBK 2005)
  • det var vanlig at utvandrerne [fra Norge] slo seg ned blant sine egne
     (Toril Brekke Gullrush LBK 2008)