utsoning
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; utsoningen, utsoninger 
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
utsoningen
ubestemt form flertall
utsoninger
FULL BOKMÅLSNORM
BETYDNING OG BRUK
1
det å utsone(s)
SITATER
-
en brøde mod den anden [medbeiler] kræver udsoning
-
[pakten er] som en udsoning i hendes søns og svigerdatters liv
2
mest litterært, om to parter
det å forsones med hverandre
; forsoning
; forlik
SITATER
-
[Erlend gjorde ikke mine til å] søke utsoning med sin veninde
-
utsoning mellem Arnvid og Ingunns øvrige frænder