Det Norske Akademis Ordbok

utsondring

utsondring 
substantiv
BØYNINGen; utsondringen, utsondringer
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til utsondre, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å utsondre(s)
2 
noe (væske, lukt) som utsondres
SITATER
  • en forkommen herre med en meget ubehagelig utsondring
     (Ketil Bjørnstad Historien om Edvard Munch 414 1996)
  • kroppens plutselige utsondringer
     (Jan Christopher Næss Jotapata LBK 2001)