utreder - Det Norske Akademis ordbok

utreder

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; utrederen, utredere

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

utrederen

ubestemt form flertall

utredere

FULL BOKMÅLSNORM

ETYMOLOGI

avledet av utrede med suffikset -er

BETYDNING OG BRUK

foreldet

person som utruster fartøy

| jf. utrede

1.1

om eldre forhold i det nordlige Norge

kjøpmann som, særlig på kreditt, forsyner fisker med utstyr

| jf. utredning

SITAT

skyldneren prøvde å rive sig løs og søkte en ny utreder

(Norsk kulturhistorie III 150 1938)

om eldre forhold

bonde med plikt til mot godtgjørelse å holde en hest som på forlangende stilles til hærens rådighet ved øvelse eller mobilisering

SITAT

hvad er det for et dyr, slubbert af en udreder!

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter VIII 355)

foreldet

person som utreder, betaler et beløp

fagperson som utreder noe, leder utredningsarbeid