Det Norske Akademis Ordbok

utmarge

utmarge 
verb
Informasjon
BØYNINGutmarget, utmarget, utmarging
preteritum
utmarget
perfektum partisipp
utmarget
verbalsubstantiv
utmarging
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
omdannet med tilknytning til marg, etter tysk ausmergeln 'ta mergelen ut av jorden; utmatte'; jf. marge ut og mergel
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden
 ta margen ut (av)
; fjerne margen (fra)
SITAT
2 
især overført
 ta kraften ut av
; avkrefte
; utmatte
SITATER
  • de lange, vaakne nætter, da han laa i en rus av hende eller ogsaa følte sig saa ribbet og saa utmarget fattig, fordi hun var en andens
     (Nils Collett Vogt Mennesker 50 1920)
  • han var hjelpeløs med sig selv. Underlig utmarget
     (Olaf Benneche Stjernene flimrer 28 1923)