Det Norske Akademis Ordbok

utbrytning

utbrytning 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til utbryte eller bryte ut (transitivt), avledet med suffikset -ning
BETYDNING OG BRUK
grammatikk
 det at et ledd som fremheves, gis fokus, tas ut av setningen og blir trykksterkt ledd i en det-setning
; setning hvor et ledd er fremhevet på denne måten
EKSEMPEL
  • et eksempel på utbrytning er «det er du som har rett», hvor «du» er det fremhevede leddet fra setningen «du har rett»