Det Norske Akademis Ordbok

urinere

urinere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLurinerte, urinert, urinering
preteritum
urinerte
perfektum partisipp
urinert
verbalsubstantiv
urinering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[urine:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin urinare, avledet av urina; se urin; jf. tysk urinieren, fransk uriner
BETYDNING OG BRUK
tømme blæren for urin
; late vannet
 | jf. tisse, pisse
SITATER
  • konserthuset ville ikke ha uteliggere og fylliker på terrassen og restaurantgjester som urinerte foran inngangen
     (Tor Egil Førland Club 7 199 1998)
  • hun urinerte i vasken
     (Tomas Espedal Biografi 62 1999)