Det Norske Akademis Ordbok

urin

urin 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; urinen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
urinen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[uri:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin urina, beslektet med gresk ouron 'urin'; jf. urea
BETYDNING OG BRUK
fysiologi
 væske med stoffskifteavfall fra kroppen, utskilt gjennom nyrene
 | jf. forurin, resturin
EKSEMPLER
  • få blod i urinen
  • ha sukker i urinen
SITATER
  • [legen] undersøkte urinen
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VI 283)
  • ikke noget er så meget brukt som urin både til omslag og sårvann, helst nylatt
     (I. Reichborn-Kjennerud Vår gamle trolldomsmedisin II 129 1933)
  • [i kloakkrørene] flyter brukte kordonger og urin og menstruasjonsbind og avfall og ekskrementer og aborterte fostre
     (Axel Jensen Ikaros 107 1957)
  • stanken av urin og desinfeksjonsmidler
     (Tom Lotherington Den tredje tjeneren 174 1985)
  • de fargeløse glasskolbene ga legene helt nye muligheter for å undersøke og klassifisere urin og blod
     (Trond Berg Eriksen Undringens labyrinter 553 1994)
  • svinekjøtt smakte urin, det hadde King alltid ment
     (Morten Jørgensen Kongen av København 40 1997)
  • lenge følte jeg meg frisk og rask, men så begynte urinen å vandre rundt i kroppen på meg
     (Stig Sæterbakken Siamesisk 86 1997)