Det Norske Akademis Ordbok

uniformere

uniformere 
verb
MODERAT BOKMÅLuniformerte, uniformert, uniformering
preteritum
uniformerte
perfektum partisipp
uniformert
verbalsubstantiv
uniformering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[unifårme:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk uniformer, avledet av uniforme; se uniform
BETYDNING OG BRUK
1 
forme på samme måte, etter et bestemt mønster (slik at individuelle særtrekk går tapt)
; gjøre ensartet
; ensrette
EKSEMPEL
  • uniformere språket
SITATER
  • uniformering er ikke aandsliv
     (Hans E. Kinck Rormanden overbord 110 1920)
  • resultatet ville blitt et ortografisk kaos, om jeg ikke hadde tillat meg å uniformere rettskrivningen
     (Hans Jørgen Hurum I Edvard Griegs verden 322 1959)
2 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
uniformert
 utstyrt med, kledd i uniform eller andre synlige tegn på tilhørighet til militæret eller politiet
 | til forskjell fra sivil
SITATER
  • herrerne sværmende i allernyeste sommermode eller uniformerede
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IV 14)
  • substantivert
     
    de uniformerede rykkede sagte og forsigtigt op
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 173)
  • en uniformeret politimand … gjorde stram honnør for de to detektiver
     (Lys og Skygge 1908/nr. 5/4 Kristian F. Biller)
     | fra fortellingen «De fire Ildebrande»
  • uniformerte sikkerhetsfolk vokter menneskestrømmen med våpen i hånd
     (Christian Borch Ramis vei LBK 2005)
  • en sivil politibil holdt vakt på stedet tirsdag kveld, mens en uniformert politibil var på plass onsdag morgen
     ((ta.no) Telemarksavisa 20.09.2017)
  • i oppgangen … møter han politiet, fire uniformerte og tre i sivil
     (Maria Navarro Skaranger Emily forever 140 2021)