Det Norske Akademis Ordbok

undring

undring 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; undringen, undringer
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
undringen
ubestemt form flertall
undringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[u`ndriŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til undre, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
det å undre seg, undres
; forundring
; forbauselse
SITATER
  • hver en undring indi ham selv – det skulde faa sit svar nu [etter døden]
     (Gabriel Scott Kilden 207 1918)
  • øinene blev brått store, som i en uhyre undring
     (Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 116 1926)
  • undring i blikket
     (Nils Collett Vogt Fra gutt til mann 68 1932)
  • hun fikk [diktet] før morgenmaten og leste det med undring
     (Sissel Lange-Nielsen Våren 93 1985)
  • den sjelerystende undring som må gripe en blind idet han får synet tilbake
     (Roy Jacobsen Grenser 71 1999)