Det Norske Akademis Ordbok

tørning

tørning 
substantiv
BØYNINGen; tørningen, tørninger
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til tørne, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å tørne(s)
; vending
; dreining
2 
økt (i arbeid, oppgave som går på rundgang)
; skift
; tørn
SITATER
3 
påkjenning
; støyt
; dyst
; tørn
SITATER
  • [«Rutland» hadde] staaet mangen en tørning snart sagt ved alle de banker og rev, som findes i Nord- og Østersjøen
     (Jonas Lie Rutland 6 1880)
  • [skøyerne brukte] ham som en skjærm, de puffede for sig, og han stod i tørningen
     (Elisabeth Cathrine Welhaven Fra gamle Dage 36 1871)
     | måtte ta støyten
4 
sammenstøt
; batalje
; tørn
SITAT
  • [de to politikerne] hadde hårde tørninger i Stortinget
     (Arbeiderbladet 1939/3/1/4–6)