tvinger substantiv BØYNINGen; tvingeren, tvingere genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall tvingeren ubestemt form flertall tvingere UTTALE[tvi`ŋ:ər] ETYMOLOGI avledet av tvinge med suffikset -er BETYDNING OG BRUK 1 mest dialektalt klemme ; sammenholdende ring e.l. SITAT skrigende slips med forlorne tvingere (Hans Aanrud Fortællinger I 162 1923) 2 bøkkerfag dreier | jf. tvinge
