Det Norske Akademis Ordbok

turnus

turnus 
substantiv
BØYNINGen; turnusen, turnuser
UTTALE[tu:´rnus]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via middelalderlatin turnus 'veksling, rekkefølge', av latin tornus, se turnere; jf. tur
BETYDNING OG BRUK
1 
det at noe går etter tur
; veksling (f.eks. i arbeidstid) i en bestemt rekkefølge eller med bestemte mellomrom, f.eks. etter en vaktliste
 | jf. turnusarbeid
EKSEMPEL
  • gå i turnus
SITAT
  • den redselsfulle daglige turnus av prosesser og manndrap
     (Aftenposten 1937/490/8/1)
     | i Sovjetunionen
2 
muntlig
 turnustjeneste
EKSEMPEL
  • arbeide i turnus
SITAT
  • hun fikk inn varaordføreren med hjertestans på den aller første vaktnatten i turnus
     (May B. Lund … ikke stykkevis og delt LBK 1998)