Det Norske Akademis Ordbok

turban

turban 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; turbanen, turbaner
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
turbanen
ubestemt form flertall
turbaner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[tu´rban]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk turban, fra italiensk turbante, fra tyrkisk tülbent, fra persisk; samme ord som tulipan
BETYDNING OG BRUK
1 
hodeplagg som består av et tøystykke som er viklet om hodet, brukt især i Asia
SITATER
  • [han står] med en turban paa hov’det, som en maane
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 20)
  • [russerne] i deres lange kaftaner med den høie turban paa hodet
     (Jonas Lie Samlede Digterverker I 204)
  • ([Anitra] peger på hans turban). Hin skønne opal!
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 153)
  • venninnen bar sine mørke briller og hadde turban på hodet
     (Knut Faldbakken Bad boy LBK 1988)
  • han tar av seg turbanen og ruller det lange tøybåndet sammen
     (Ari Behn Bakgård 279 2003)
  • sikher … med stram turban og langt skjegg
     (Erika Fatland Høyt 129 2020)
2 
damehatt som minner om en turban
SITAT