Det Norske Akademis Ordbok

tun

tun 
substantiv
BØYNINGet; tunet, tun
UTTALE[tu:n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt tún 'innhegnet jordstykke, gårdsplass'
BETYDNING OG BRUK
1 
plass, sted hvor husene på en gård er bygd (til forskjell fra omkringliggende mark)
 | jf. tuft
SITAT
  • nede i dalen lå de solfylte tunene til de rike kaksene på storgardene
     (Torill Thorstad Hauger Rødhudenes land LBK 1988)
1.1 
(åpen, flat) plass som flere hus grupperer seg rundt
 | jf. folketun, inntun, uttun, gatetun, tuntre
SITATER
  • gaarden har to tun, folketunet og inngarden
     (Hans Aanrud Fortællinger for barn II 34 1917)
  • paa tunet er der liv og lystighed, der klinger felen under skjemt og latter
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 69)
  • hun gik over tunet med noget til hønsene
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 504)
  • tun og bø laa atter snehvit og stille gjennem mørket
     (Hans E. Kinck Sneskavlen brast III 198 1919)
  • husene laa i to rader paa begge sider av et langsmalt tun
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 4 1925)
  • [de] hadde lekt i fremmede stuer og laaver og tun
     (Sigrid Undset Kransen 29 1920)
  • hunden ute i tunet ulte og tutet som besat
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 83 1925)
  • han står midt på tunet og ser mot huset vårt
     (Ingvild H. Rishøi La stå (2015) 80)
  • en eldre mann … står på tunet mellom bygningene
     (Ingeborg Arvola Kniven i ilden 52 2022)
2 
gruppe, klynge av hus som ligger rundt et tun
 | jf. hyttetun, klyngetun