tulling
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; tullingen, tullinger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
tullingen
ubestemt form flertall
tullinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[tu`l:iŋ]
BETYDNING OG BRUK
1
tullete, tåpelig person
; tullebukk
SITATER
-
han maa jo have været en tulling
-
du har bestandig været en tosk og en tulling
-
«Din – – din tøisebukk,» sier hun opgitt. Det er et ord hun har lært av Sivert. Hjemme sa de tulling
2
kan oppfattes støtende
rørete, forvirret person
; tust
| jf. bygdetulling
SITATER
-
[han] kaldte mig engang en genial tosk, ja. Jo, jeg husker det, – alle tullinger er det
-
[bygdeoriginalene på Ringerike] var folk av de forskjelligste rangklasser – like fra majorer og nedover til fattige tullinger som hverken hadde hus eller hjem(Fra det nationale gjennembruds tid. Breve fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen og andre 9 Anders Krogvig 1915)
-
holde gøi med to tullinger(Aftenposten 1931/621/8/2)
-
på Rolstad, hvor annenhver en var født tulling i gamle dager
-
alle vanføre på sjelen og tullingene