Det Norske Akademis Ordbok

tuba

tuba 
substantiv
BØYNINGen; tubaen, tubaer
UTTALE[tu:´ba]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin tuba 'trompet, basun'; beslektet med tube
BETYDNING OG BRUK
1 
om forhold i antikken
 smal, rett metalltrompet med munnstykke av ben eller horn, brukt særlig i krig og ved religionsutøvelse
SITAT
2 
musikk, i nyere tid
 blåseinstrument av messing (med vid lydtrakt og munnstykke rettet mot instrumentet) som frembringer dype og fyldige toner
 | jf. eufonium, helikon, susafon, basstuba, wagnertuba
SITATER
  • fremmest i stavnen klinger hornets og tubaens slag
     (Henrik Ibsen Digte 29 1875)
  • hele Norge blåser messing [17. mai] – ventilbasuner, kornetter, tubaer, valthorn, tromboner
     (Axel Jensen Line 139 1959)
3 
musikk
 16 fots orgelstemmetrompet
4 
anatomi
 | jf. tube
UTTRYKK
tuba eustachii
 (fra latin)
øretrompet
tuba fallopii uteri
 (fra latin)
eggleder