truten - Det Norske Akademis ordbok

truten

adjektiv

MODERAT BOKMÅLtrutent, trutne

nøytrum

trutent

flertall

trutne

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[tru:`t(ə)n]

ETYMOLOGI

av norrønt þrútinn; jf. trutne og suffikset -en

BETYDNING OG BRUK

mest dialektalt

oppsvulmet

; hoven

SITATER

[en] mund truten af slag

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 443)
slike næver som hun hadde! – store, trutne, men saa lubne og vare i grebet

(Hans E. Kinck Livsaanderne 173 1906)
øienlokkene, som var posete før, blev trutne av bare latter

(Hans E. Kinck Masker og mennesker 26 1909)
de trutne hænderne

(Tryggve Andersen Fabler og hændelser 41 1915)