titulatur
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; titulaturen, titulaturer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
titulaturen
ubestemt form flertall
titulaturer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[titulatu:´r]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
måte noen tituleres på
; tittel
SITATER
-
han var ikke raadmand, men den titulatur kan vi gi ham
-
Fjeld gav [hunden] paa grund av dens kraftige maal navnet «Sang» og kjøteren, som formodentlig aldrig var blit beæret med noget titulatur, følte sig øiensynlig stolt og taknemlig over dette klingende navn
-
titulaturen Hoch- und Wohlgeboren