Det Norske Akademis Ordbok

titulere

titulere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLtitulerte, titulert, titulering
preteritum
titulerte
perfektum partisipp
titulert
verbalsubstantiv
titulering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[titule:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin titulare, avledet av titulus, se tittel; jf. tysk titulieren
BETYDNING OG BRUK
1 
tiltale eller omtale av en person med tittel
SITATER
  • den gamle lamme militær, der tituleres kaptejn
     (Kristian Elster Samlede Skrifter II 206)
  • i de dager var der så vist ingen som titulerte tjenestetøsene med «De, frøken Hansen!»
     (H. Wiers-Jenssen Laurentius 80 1923)
  • prinsen … som i hver setning titulerte meg «Madame Olmbøe»
     (Erna Holmboe Bang Det hendte i Paris 62 1951)
  • det er vel bedre å titulere en frøken for frue enn omvendt, er det ikke?
     (Toril Brekke Sara 263 2001)
1.1 
refleksivt
 
titulere seg
 kalle seg
SITATER
  • Anne Elise Sæthre kan titulere seg som oldemor bare 52 år gammel
     (VG 08.09.1982/42)
  • titulere seg landskapsmaler
     (Geir Pollen Når den gule solen brenner LBK 2002)
  • Ibsen hadde delvis bestått eksamen artium, kunne titulere seg som student og bli medlem av Studentersamfundet
     (Ivo de Figueiredo Henrik Ibsen 81 2010)
2 
muntlig
 tiltale med hånsord og ukvemsord
; skjelle ut
SITAT
  • jeg var ergerlig på ham. Han har vært efter mig og titulert mig fordi jeg har bodd i brakke
     (Dagbladet 1934/9/10/1)