tilkortkomming
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; tilkortkommingen 
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
tilkortkommingen
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til komme
til kort, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
det å komme til kort
; det ikke å holde mål
SITATER
-
tilpasningsvansker, disiplinproblemer og tilkortkomming på nye områder og i nye fag(Arbeiderbladet 1969/27/7/2)
-
hadde hun ikke opplevd tilkortkommingen sterkt nok i forhold til sin mann