Det Norske Akademis Ordbok

særprege

særprege 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLsærpreging
verbalsubstantiv
særpreging
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
første ledd sær; se også særpreget
BETYDNING OG BRUK
på karakteristisk vis prege
; kjennetegne
SITAT
  • en naturlig veksling mellom solo og kor, kor og solo, hvilket særpreger hans [dvs. Händels] oratoriekunst
     (Josef Norborg Georg Friedrich Händel 106 1961)