Det Norske Akademis Ordbok

svinse

svinse 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLsvinset, svinset, svinsing
preteritum
svinset
perfektum partisipp
svinset
verbalsubstantiv
svinsing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[svi`nsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig til svanse; muligens påvirket av svinte
BETYDNING OG BRUK
1 
muntlig
 svinge, vrikke (med, på kroppen, baken, halen)
 | jf. svanse
EKSEMPEL
  • svinse med halen
SITATER
  • [hun] svinset og svingte på sig
     (Sigurd Hoel Prinsessen på glassberget 117 1939)
  • hun forlot kantina med svinsende hofter
     (Torgrim Eggen Den nye Dylan 112 1997)
  • så svinser han av sted, men hvem han svinser med, det har ingen av oss noe med
     (Ole Paus Pauspoeten 228 2020)
     | i «Sangen om Carl Ivar (En visjon)»
2 
muntlig
 være i rastløs eller (tilsynelatende) planløs bevegelse
; fare hit og dit
; vimse
EKSEMPEL
  • svinse og svanse
SITATER
  • Randi blev gaaende og svinse omkring i smia
     (Johan Falkberget Fimbulvinter 58 1919)
  • ikke staa der og svins, men løb og spør, hvem det er
     (Vilhelm Krag Baldevin 141 1925)
  • hunden svinset hit og dit
     (Dagbladet 1935/3/4/2)
  • hjula skrensa og svinsa på dem glatte trikkeskinnene i svinga
     (Espen Haavardsholm Boka om Kalle og Reinert 22 1978)
  • tre-fire granmeiser svinset rundt bjerkekrattet der de holder til
     (Ebba Haslund I mangel av sverd 38 1995)
  • mormor svinser inn og ut. Nesten hele middagen står på bordet
     (Iben Akerlie Sommeren alt skjedde 82 2022)
  • du risikerer at folk synes du er kjedelig og lite oppfinnsom, og at de dermed raskt svinser videre
     (Sigrid Sollund Vinn diskusjonen 140 2024)