svinte
verb
MODERAT BOKMÅLsvintet, svintet, svinting 
preteritum
svintet
perfektum partisipp
svintet
verbalsubstantiv
svinting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[svi`ntə]
ETYMOLOGI
avledet av svint (adverb)
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
bevege seg raskt og ivrig
; haste
SITATER
-
Åmund svintet imot dem, travel og blidspent
-
de svintet innom| svippet innom
-
hun svinta bort til bilen(Laila Stien Noveller i utvalg 133 1996)
2
refleksivt
svinte seg
skynde seg
SITATER
-
jeg måtte svinte mig hjem til leiren
-
svint dig nu og gi mig hatten