Det Norske Akademis Ordbok

svinte

svinte 
verb
MODERAT BOKMÅLsvintet, svintet, svinting
preteritum
svintet
perfektum partisipp
svintet
verbalsubstantiv
svinting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[svi`ntə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av svint (adverb)
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 bevege seg raskt og ivrig
; haste
SITATER
  • Åmund svintet imot dem, travel og blidspent
     (Magnhild Haalke Syv år ved havet 44 1943)
  • de svintet innom
     (Magnhild Haalke Dagblinket 75 1937)
     | svippet innom
  • hun svinta bort til bilen
     (Laila Stien Noveller i utvalg 133 1996)
2 
refleksivt
 
svinte seg
 skynde seg
SITATER
  • jeg måtte svinte mig hjem til leiren
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 133 1903)
  • svint dig nu og gi mig hatten
     (Vilhelm Krag Baldevin 142 1925)