Det Norske Akademis Ordbok

svinne

svinne 
verb
BØYNINGsvant, svunnet (i bestemt form den, det, de svunne)
UTTALE[svi`n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk schwinden; jf. forsvinne
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 (litt etter litt) bli borte, bli usynlig, ikke til å fornemme
 | jf. forsvinne og kverve
EKSEMPEL
  • inntrykket svant bort for ham
SITATER
  • øen svinder i havskodde
     (Tryggve Andersen Fabler og hændelser 52 1915)
  • landet var svundet av sigte
     (Tryggve Andersen Fabler og hændelser 97 1915)
  • jeg ser dig bare i taake. – Du svinder for mig
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker II 289)
  • det er sælsomt; det kommer og svinder som et blålys
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 136 1872)
  • når det blålige mørket utenfor vinduet langsomt svinner
     (Karl Ove Knausgård Om vinteren 42 2015)
1.1 
i adjektivisk presens partisipp
 
svinnende
 forsterkende
 forsvinnende
SITAT
  • hvor svindende små bugter de [soldatene] sig ikke frem mellem krat og torner
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 415 1873)
1.2 
(tape seg og) dø bort
; bli til intet
; gå over i fortiden
 | jf. forsvinne
SITATER
UTTRYKK
svinne hen
langsomt bli borte
  • [hun] svant hen og døde
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
  • den jevne summingen fra insektene … svinner [litt etter litt] hen
     (Karl Ove Knausgård En tid for alt LBK 2004)
2 
om tid, tidsrom
 forløpe
; gå
EKSEMPEL
  • feriedagene svant hurtig
SITAT
  • hun lod livet svinde
     (Thomas Krag Ada Wilde 317 1896)
     | gå stille hen, uten større opplevelser eller begivenheter
2.1 
i adjektivisk presens partisipp
 
svunnen
 forgangen
EKSEMPEL
  • en svunnen tid
SITATER
3 
avta, minke i størrelse, omfang eller mengde
UTTRYKK
svinne inn
trekke seg sammen
; skrumpe inn
 | jf. innsvinne