Det Norske Akademis Ordbok

svimle

svimle 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLsvimlet, svimlet, svimling
preteritum
svimlet
perfektum partisipp
svimlet
verbalsubstantiv
svimling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[svi`mlə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk swimelen; beslektet med svime; se også svimlende
BETYDNING OG BRUK
1 
om person
1.1 
med formelt subjekt
 gå rundt (for noen, under begynnende besvimelse, ørske, forvirring)
EKSEMPEL
  • det svimlet for ham da han ble oppringt av Norsk Tipping
SITATER
  • jeg kunde ikke samle mig til faste forestillinger; det svimled for mig, – løb rundt
     (Henrik Ibsen Gengangere 107 1881)
  • da hun fik bud om, at faren var død, svimlet det for hende
     (Peter Egge Inde i Fjordene 339 1920)
  • bare ordet pari fikk det til å svimle for henne av ubegripelighet
     (Johan Borgen Lillelord 251 1955)
  • det svimla i meg
     (Tore Renberg Mannen som elsket Yngve LBK 2003)
  • [jeg] setter meg så raskt opp at det svimler
     (Gro Dahle Blomsterhandlersken LBK 2010)
  • det svimler øyeblikkelig for øynene
     (Eivind Buene Enmannsorkester LBK 2010)
1.2 
med personlig subjekt
 bli, være svimmel
; kjenne svimmelhet
EKSEMPEL
  • svimle ved tanken
SITATER
  • jeg er en mand; dog stundom svimler ogsaa han
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 315)
  • jeg svimler over så megen ære
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 271 1873)
  • en dunkelhed, som mit eget svimlende hoved skabte
     (Jonas Lie Den Fremsynte 106 1873)
  • en, der svimler under stærk fart
     (Konrad Dahl Eda Mansika 93 1875)
  • [du] svimler i en dragning ned imod fossestryget!
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 196 1886)
  • han svimlede sig ind i illusionerne
     (Jonas Lie Niobe 229 1893)
     | fantaserte, drømte seg inn i
  • de afgrunde af tvil, hvorover Pascals sjæl stadig svimlede
     (Nils Kjær Essays 105 1895)
  • der er saa mange [martyrgraver] at en svimler av at tænke paa det
     (Sigrid Undset Husfrue 188 1921)
  • hun gruet sig for at rette ryggen ut, for da kom hun kanske til at svimle overende
     (Johan Bojer Den siste viking 8 1921)
     | falle overende under svimmelhet, i besvimelse
  • de stakk ham i skinka med dyresprøyta, og han svimlet bort igjen
     (Erling Pedersen Smaken av jern 139 1998)
  • alle de vårløsninger jeg hadde stått slik, med Magnus og Olav … holdt dem fast, én i hver hånd, at de ikke skulle svimle og falle i
     (Ragnhild Nilstun Min lange reise ender her LBK 2007)
2 
vise seg, fortone seg forvirrende, eller overveldende høyt oppe (eller dypt nede)
SITATER
  • snehvide alpetinder svimlende oppe i luften
     (Jonas Lie Faste Forland 151 1899)
  • intet andet forstyrrer [byen Mérys] ro end … et aeroplan som svimler over den
     (Sven Elvestad Aar og dag 155 1913)
  • farten svimlet, gjorde henne redd, lykkelig og bortrykket
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
  • speilbildet av en lom svimler gjennom vårblått vatn og treffer den levende fuglen i en sprut av sølv
     (Inge Eidsvåg Minnene ser oss LBK 2010)