Det Norske Akademis Ordbok

sviker

sviker 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; svikeren, svikere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
svikeren
ubestemt form flertall
svikere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[svi:`kər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av svike med suffikset -er; jf. svik
BETYDNING OG BRUK
svikefull person
; forræder
 | jf. drottsviker
SITATER
  • den som farer med løgn, er en sviker
     (Ordspr 14,25)
  • en sviker er jeg mot Gud og mænd
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 227 1925)
  • de som bevisst går inn for å splitte arbeiderne, [er] de største svikerne
     (Fremover 03.09.1977/7)
  • svikeren Lydia, som ikke hadde reddet henne fra denne fornedrelsen
     (Kim Småge Koksbiter og trollsplint 90 1999)
  • svikere av den sosialistiske sak
     (Tore Rem Sin egen herre 109 2009)
  • jeg var en sviker, ble for annen gang sittende med den totale skylden for familiens tap av ære
     (Abid Raja Min skyld 209 2021)