Det Norske Akademis Ordbok

surring

surring 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; surringen, surringer
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
surringen
ubestemt form flertall
surringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[su`r:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til surre, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig sjøfart
 det å surre
2 
tau, rep (brukt) til å surre med
SITAT
  • ikke en stang eller surring itu!
     (Otto Sverdrup Nyt Land I 381 1903)
2.1 
tilpasset stykke tau, vaier eller kjetting, brukt til å surre bestemt gjenstand (anker, båt, kanon) med
SITAT
  • det rykker og sliter i surringene [på båten]
     (Lørdagsavisen 1932/17/12/1)