sullik - Det Norske Akademis ordbok

sullik

substantiv

BØYNINGen; sulliken, sulliker

UTTALE[su´l:ik]

ETYMOLOGI

dannet etter mønster av fyllik; til sulle

BETYDNING OG BRUK

muntlig, nedsettende

doven, uordentlig og sløv mann

SITATER

jf., med avvikende form

disse imbecille sullikere, som gaar og stuller liberalt med staten

(Hans E. Kinck Vaarnætter 34 1901)

| jf. imbesil
de gamle sullikerne han havde til overordnede og kolleger

(H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 39 1916)
sulliker og såpekokere som går i statens tjeneste

(Tidens Tegn 1929/67/9/1)

| jf. såpekoker
han smilte dumt til henne for å antyde hvem han var, en sullik uten fortann

(Ola Bauer Forløperen LBK 1999)
de [i Iunker-familien] er stort sett sulliker

(Erlend Loe Giæver og Iunker 40 2022)