Det Norske Akademis Ordbok

streiting

streiting 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; streitingen, streitinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
streitingen
ubestemt form flertall
streitinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[stræi`tiŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av streit med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
muntlig, nedsettende
 person som er normal, alminnelig inntil det kjedsommelige
; gjennomsnittsperson
; A4-menneske
SITATER
  • hun pleide å omgi seg med sånne typer med masse tatoveringer og ring i øret, og kom neppe til å satse på en streiting som meg
     (Ingvar Ambjørnsen Storbyens stemme 8 1995)
  • så fikk jeg en cellekompis fra Fredrikstad, en absolutt streiting som bare satt for trygdesvindel
     (Jon Michelet Den frosne kvinnen 73 2001)
  • streitingene satt hjemme i TV-land og spiste potetgull
     (Morten Jørgensen Kongen av København 52 1997)
  • Roger var en streiting med hovedfag i statsvitenskap
     (Jo Nesbø Marekors 323–324 2003)